Johaug må ta konsekvensen, men hvem har skylda?

For meg er det helt ufattelig at Norges Skiforbund enda har samme ledelse. Det kan vanskelig tolkes på andre måter enn at de mener de verken har juridisk ansvar, moralsk ansvar eller skyld i årets dopingsaker.

Og hva ligger egentlig ordene? For å klargjøre hodet litt, så måtte jeg ta en liten titt i oppslagsverkene.

  • Ansvar. Moralsk, økonomisk eller juridisk forpliktelse til å stå til rette for noe. (Bokmålsordboka)
  • Juridisk ansvar: «Juridisk ansvar vil si å bære følgene av skadegjørende handlinger eller unnlatelser, særlig i form av straff eller erstatningsplikt.». Det juridiske ansvaret kan avtales bort, gjennom en ansvarsfraskrivelse. (Store Norske Leksikon)
  • Moralsk ansvar: «innebærer forpliktelsen til å forsvare eller rettferdiggjøre handlinger under henvisning til en moralsk norm, regel eller autoritet, for eksempel samvittigheten.». (Store Norske Leksikon)
  • Skyld: «Den handlende har skyld og kan lastes for en handling han har moralsk ansvar for om handlingen er urett.». (Store Norske Leksikon)

Skiforbundet har gitt legen det moralske ansvaret for det som har skjedd. Han sitter dermed igjen med skylda. Det juridiske ansvaret har utøvern, og hun må ta hovedbyrden av både konsekvenser og skam. Det vil være umulig å ha et system der ikke utøveren selv er ansvarlig for det som er i kroppen.

Det er fort gjort, men det skulle selvsagt aldri ha skjedd at ikke legemidlet ble sjekket før det ble brukt. Det er gjort en feil, isolert sett en bagatellmessig feil, men den har brutale konsekvenser for to mennesker. Oppgaven til organisasjonen er å ha et system som forebygger feil.

Dette har skjedd i en organisasjon som har hatt blant verdens beste forutsetninger for å lage systemer som sikrer at ikke et enkeltmenneskes lille tabbe kunne gi så ekstreme konsekvenser. For det var så lite som skulle til, dersom både utøver og legen sjekket legemidlet før det ble brukt, så ville aldri dette skjedd.

Så mens Skiforbundet jobber videre med hvordan de skal forsvare at de gjør alt de kan for å optimalisere de «uperfekte» lungene til utøverne med astmamedisiner, så får vi andre påpeke at de ikke tar konsekvensen av at de har en organisasjon som har feilet. De hadde sjansen etter forrige dopingsak til å forbedre det, men har ikke gjort det.

Tilliten til systemet er borte. Folket og sponsorene har enda tillit til utøverne, men vi tåler nok ikke at systemet roter det til enda en gang. For det er verken legen eller utøveren som har skylda i at organisasjonen har feilet.