Flyt og kollaps. En kunstner blir til menneske.

Grunnen til intervjuet er at han skal ha en utstilling i Bodø Kunstforening 4.august. Den heter kniv! kniv! Kniv! Han har i en lengre periode jobbet sammen med Are Andreassen på Fleinvær. Selv sier han at fansen vil bli overrasket og mest sannsynlig misfornøyd.

Losvik, snakker rolig. Tar en pustepause. Den knuste kaffekoppen ligger fremdeles på gulvet, kaffen har spredd seg utover en halv kvadrat og kryper nå mot hans skulderveske.

Nå er kaffen kommet krypende til vesken, og Losvik strekker seg etter den, banner. Ett kort og konsist helvette utbrytes og vesken tømmes på bordet. Kameraer, skissebøker og en roman. Han
vifter febrilsk med romanen før han legger den på lufting på bordet. På bakerste siden står ordet synkronisitet skrevet med rød lebestift. Synkronisitet?

– Ja synkronisitet, jeg møtte ei i bakgården på Dama Di. Vi snakka om det. Meningsfulle sammentreff uten årsakssammenheng. Noe flyter, andre ting stuper. Som ett tårn måtte jeg også falle, som etthvert lite imperium skulle jeg også korrumpere. Det vil si jeg faller enda. Det er derfor vi møtes her i syttende og ikke på gatenivå. Evt er det ikke slik i alle fall og at det bare er ett parallelt spor.

Vi møter Martin Losvik på toppen av Scandic Havet. Eller som han kaller det selv: Den sytten etasjers hvite fallosen i Sjøgata. Så her sitter han, nonchalant i en katalogstol, ikledd sin uniform, nyanser av sort og en overdådig hatt av ubestemmelig opprinnelse. Han bestiller to sorte kaffe til bordet.

Javel, så du er altså kunstneren.

– Eh, ja, kunstner og kunstner. Er så vanskelig nå om dagen disse begrepene og båsene.

 

[tailor_gallery ids=”801,803,804,805,806,807″ layout=”grid” items_per_row=”6″ item_spacing=”0px” autoplay_speed=”3000″ dots=”1″ thumbnails=”1″ image_link=”lightbox” image_size=”large” aspect_ratio=”1:1″ stretch=”0″ padding=”0,0,0,0″ margin=”0,0,0,0″ shadow_horizontal=”0″ shadow_vertical=”2″ shadow_blur=”6″ shadow_spread=”0″ class=”tailor-597cdae856ab4″][/tailor_gallery]

Han avbryter, klør seg i skjegget og ser ut av vinduet. Den feilslåtte Bodøsommeren har en umiskjennelig gråhet over seg.

– Jeg er vel kanskje kunstner, strekker meg dit, er kanskje også en poet. Men jeg syns det er vanskelig nok å bare være en fyr, ett helt vanlig menneske.

Han ser på meg med det ene øyet, det andre er seget igjen, som om han anslår noe. Holder blikket men strekker sin hånd mot koppen og drikker. Når han er ferdig slipper han koppen i gulvet uten å gjøre noe vesen av det.

– Ja, for fan er jeg kunstner, jeg har vassa rundt i driten hele mitt liv. Det har bare aldri fått noe særlig til forløsning, det blir bare verre. Jeg har aldri tatt meg tid til å gå
på noe kunstskole, så veien er ekstra kronglete. Ingen guder og ingen mestere, bare uendelig føling i fjæra. Er du en sånn journalist?

Ja, jeg er jo det. Har gått på journalistutdanninga.

– Du ser mer ut som en eiendomsmegler, den journalistutdanninga hører jeg man får billig nå om dagen. Uansett prøvd det og. Identifiserer meg med språk. Føler språk, bildene mine er språk og ordene mine er bilder. Det er en del av min indre krøttersti.
Men jeg vil ikke være noe av dette. Det er bare tull. Jeg er ett menneske.

Men kan du være kunstner uten utdanning?
– Ja, nå har jeg jo presisert at jeg først og fremst er et menneske.

Men nå skal du jo i kunstforeninga, så da er vel din status som menneske selvsagt.

– Vil tro det er slik. Jeg skal uansett bare prøve å si noe gjennom bilder. Jeg er kanskje bare en veldig avansert illustratør. Er jo først og fremst fotograf, dokumentarist og jobber jo til daglig i reklamebyrå. Mest av alt er jeg kanskje flanør. En vandrer.

 

   

Han flakker med blikket og ser ned på den knuste koppen. Jeg antyder at det er tankegodset til Carl Jung.

– Du kan føye til at jeg også er en utmerket tyv.

Men det du skal presentere i utstillinga henger det ihop med synkronisitet?

– Det var slik det løsna hele denne bildesyklusen jeg skal presentere. Jeg befant meg i en skog utenfor Helsinki. Jeg hadde gått flere kilometer inn i tjukkeste skauen,med sånne fine rette trestammer, Jeg ble lurt lengre og lengre inn av ett ønske om å stå midt i ett felt med dis. Det skjedde aldri, for da jeg kom til disen var den jo ikke lengre synlig for meg. Dette hadde lurt meg lengre og lengre til skogs. Plutselig står
jeg der. Jeg tok et bilde av dette scenarioet. Det bildet ble utgangspunkt for denne utstillinga. Henger du med?

Gjør vel ikke det. Jeg har ikke sjans til å følge med på Losviks metaforer, men forsøker å skrive ned noe som antyder mening.

– Bra. Så en serie av uheldige omstendigheter førte meg da fra skogen utenfor Helsinki og til at jeg stod i ett naust på ett nedlagt utvær og skrapa i ei treplate i håp om å utrykke noe vesentlig. Jeg var blitt oppsagt og tilsidesatt hjemme. Det visste jeg allerede i skogen i Helsinki, bare ikke i hvilken grad jeg var forlatt. Så får man stå der fremfor en treplate med en kniv og ta sats.

Nå kommer servitøren og koster opp det knuste porselenet. Så kommer en ny servitør og tørker opp kaffen. Losvik smiler til dem begge. Han trykker på telefonen. Noe han gjør omentrent ustoppelig gjennom hele intervjuet.

Men dette høres jo ut som en flyt og ikke en kollaps?

– Jo, det er slik. Uklare årsaksammenhenger er også årsaksammenhenger. Vi mennesker søker jo ikke sannhet vi søker sammenheng. Så det der med synkronisitet kan være vårt tilbøyelighet til sammenheng. Alt kan være tilfeldig. Eller ikke, at bare årsakene oppleves som utenfor rekkevidde.

Han bøyer seg og knyter sine skolisser, tar opp ett gjenglemt skår av kaffekoppen. Legger det på glassbordet. Drar i den sorte jakken, slik en mor ville gjort på sin sønn før ett bilde. Det blir stille, uten at det ser ut til å bry han nevneverdig. Jeg lurer påom han selv forstår at dette ikke går gjennom. Det er uforståelig. Men han ser ut til å være trygg i situasjonen. Prøver å pensle det inn på utstillinga igjen.

Du har valgt å kalle utstillinga “kniv! kniv! kniv!, hvorfor?

– Jo det er tilbake i skogen der utenfor Helsinki. Jeg drev å lette etter den tåka, den følelsen. Følelsen av å være uten visuelle referansepunkter. Uten horisonter, slikt som mennesker vil, egentlig. Ihvertfall mennesker som sliter med sjalusi og kjærlighetssorg. Da trenger man kniv, noe som overskrider. Utstillinga er også lagd på Fleinvær, på atelieret til Are A. Der ute i havet. Der fant jeg ett sånt tøymerke som
punkere syr på klærne sine. Det var ett bilde av en dolk på den og ordene Hox!Hox!Hox! Russisk for kniv. Synkronisitet.

Eller noe som har uklar årsak men som jeg kan tolke inn i min egen virkelighet. Men det var tankegodset jeg gikk inn i dette med: Flyt, kollaps, overskridelse.

Losvik går ut på balkongen utenfor. Tar et bilde av horisonten. Det regner. Jeg går etter han. Hva er det du egentlig vil med bildene?

– Bodø er seg selv lik i dette været, jeg har sluttet å ønske noe som helst med bildene. Jeg innbiler meg at fotoet er hellig. At det balsamerer virkeligheten, fotoet er alltid av noe som har vært. Jeg er melankoliker. Men nå har jeg jo lagt det på is.

[tailor_gallery ids=”810,811,812,813,814,815″ layout=”grid” masonry=”0″ items_per_row=”6″ item_spacing=”0px” autoplay_speed=”3000″ dots=”1″ thumbnails=”1″ image_link=”none” image_size=”large” aspect_ratio=”1:1″ shadow_horizontal=”0″ shadow_vertical=”2″ shadow_blur=”6″ shadow_spread=”0″ class=”tailor-597cdae856ac2″][/tailor_gallery]

Så i stedet for å fange lys skjærer jeg nå spor i treplater. Det føles som om at det er mer i nuet enn de balsamerte virkelighetsfragmentene. Det er ett mer effektivt medium for å si noe om overskridelser og flyt. Når du skjærer i tre har du ikke mye annet å holde deg til enn en intensjon.

Nå går Losvik. Jeg skjønner stadig mindre. Han trykker på knappen, heisen er allerede der. Han trykker på første etasje.

– Nå faller vi, sier han kokett.

Inne i heisen er det bilder som ruller forbi, øverst er det undervanssbilder fra djupet. Så kommer vi nærmere overflaten etterhvert som vi nærmer oss bakken. Dette syns Losvik er fiffig. Men vi faller allikevel utrolig sakte. Vel nede bestemmer vi oss for å gå en tur mot moloen. Losvik leder, den kulturelle uniformen fører han ut av tiden. Hatten og den sorte jakken. Nedover moloveien ligger rekebåtene, fritidsbåtene, yachtene. Langs med går turistene og fryser. Ved
stein nummer fire hopper vi over muren. Losvik overraskende elegant i nedslaget.

– Før brukte jeg kunsten til å formidle postapokalyptiske visjoner, at verden var eller skulle snart gå under. At vi måtte slutte å drømme om flatskjermer. Det har jeg sluttet med nå. Nå vil jeg bare fokusere på å la ting vokse, falle og flyte. I vilkårlig rekkefølge. Som en gjærbakst eller en avbrutt pencillinkur. Det er det eneste vi har, utover en god intensjon.

Vi sitter med ryggen til byen. Ser på havet.

[tailor_gallery ids=”817,818,819,820,821,822,823,824,825,827,828,829″ layout=”grid” masonry=”1″ items_per_row=”4″ item_spacing=”0px” autoplay_speed=”3000″ dots=”1″ thumbnails=”1″ image_link=”lightbox” image_size=”post-thumbnail” shadow_horizontal=”0″ shadow_vertical=”2″ shadow_blur=”6″ shadow_spread=”0″ class=”tailor-597cdae856ac4″][/tailor_gallery]

Legg inn en kommentar