Når engstelse blir til angst

Angst er en ganske vanlig psykisk lidelse. Men hva er det egentlig? Og er det noen forskjell på å være engstelig og å ha angst?

Angst er egentlig en følelse. Den skjerper kroppen og hodet, og gjør oss i stand til å reagere på fare. Alle mennesker har denne følelsen, og hensikten er å motivere oss for handlinger som gjør oss trygge. Men for noen blir dette en paradoksal reaksjon, som gir sykdom.

Forekomsten av angst i befolkningen er vanskelig å fastslå, men i en artikkel i Tidsskriftet til Psykologforeningen anslås det at rundt en fjerdedel vil rammes i løpet av livet.

Hvorfor har jeg angst?

Angstreaksjoner har sitt utspring i naturlige og funksjonelle reaksjoner vi mennesker har når vi blir utsatt for fare. I en faresituasjon skal kroppen enten mobilisere til å flykte eller forsvare seg, og vi får en generell aktivering i kroppen hvor vi blir klare til å for eksempel løpe eller slåss. Noen ganger vil kroppen «fryse». Det kan være en hensiktsmessig respons i form av å stå helt stille for å ikke bli sett, som for eksempel spille død.

Forskjellen på en hensiktsmessig fryktreaksjon og en uhensiktsmessig og ubehagelig angstreaksjon er kun at ved angst så foreligger det ingen reell fare, men isteden en innbilt fare eller en overvurdering av fare.

Det er viktig å merke seg at reaksjonene i nervesystemet er helt de samme, uavhengig av om faren er reell eller ikke. Hjernen oppfatter fare, og kroppen setter i gang en hensiktsmessig reaksjon ut i fra hjernens tolkning av situasjonen.

Mange fobier fører til aktiveringsreaksjoner (flykt-reaksjoner) som økt puls og respirasjon, for eksempel edderkopp- eller dyrefobier eller frykt for sosiale situasjoner. Andre fører til underaktivering, som blodfobi eller sprøytefobi. Ved sistnevnte oppfatter hjernen det som at kroppen utsettes for fare i form av blodtap eller skade, og den sørger for nedsatt blodtrykk og immobilisering (svimmelhet, slapphet), for å unngå ytterligere blodtap.

Hva skjer med tankene mine?

Mange vil også merke at de når de er redde eller har angst, så gir tankene lite mening eller man blir veldig irrasjonell. Dette er også en logisk reaksjon hjernen har på fare; når man er i en faresituasjon skal man ikke bruke tid på å tenke og vurdere så mye, man skal bare handle (eksempelvis løpe). Dermed kobles hjernen litt av samtidig med at alle ressurser settes inn på å ruste kroppen til å kjempe for overlevelse. I en angstsituasjon –når faren ikke er reell- blir selvfølgelig det at resonneringsevnen svekkes til hinder for oss. Det blir vanskelig å koble på fornuften og overbevise seg selv om at situasjonen ikke er farlig likevel.

Under panikkanfall kan mange ha en følelse av at de kan bli, eller er i ferd med å bli, gale eller at de kan dø av det (en følelse av at hjertet eller kroppen ikke tåler det). Dette er ikke mulig. Vi er som mennesker avhengige av å ha fryktreaksjoner for å overleve, så dette tåler både hjernen og kroppen veldig godt. Tvert imot er det et tegn på at kroppen fungerer som den skal

Hvordan merker jeg angst?

Angsten kommer i mange former. Frykt for spesielle ting eller situasjoner (fobier), angst forbundet med å ikke få utført enkelte handlinger eller tanker (tvangstanker eller tvangshandlinger), panikkangst (sterke kortvarige angstreaksjoner ofte uten tydelig utløsende objekt eller situasjon) eller angst som lengerevarende overspenthet eller engstelse uten tydelig utløsende hendelse.

Angstreaksjoner kan være rask puls, hyperventilering, svette, rødming, skjelvenhet, muskelkramper, muskelsmerter, nummenhet/prikking, svimmelhetsfølelse, tankekaos. Disse symptomene kommer enten av en aktivering av det sympatiske nervesystemet (høy puls, rask pust etc) eller det kommer av en underaktivering av nervesystemet (svimmelhet, slappet, lavt blodtrykk).

Angst fører til angst

Angstreaksjoner er for de fleste svært ubehagelige, og det er derfor naturlig for oss å forsøke å unngå både angstreaksjonene og de situasjonene som kan komme til å utløse dem. Mange får også ”angst for angsten”, altså at man blir redd for ubehaget i angstreaksjonene, og at dette igjen forsterker angsten.

I vårt ønske om å unngå angstreaksjonene ligger den store årsaken til at angst har en tendens til å opprettholde seg selv og til og med ofte stadig bli verre. Når man unngår de situasjonene man er redd for, fratar man også hjernen og kroppen muligheten til å erfare at situasjonen ikke er reelt farlig. Tvert imot er det slik at når man først har begynt å unngå noen situasjoner, og slik gitt etter for angsten, så er det en tendens til at man angsten stadig vokser litt, og at man så begynner å unngå enda flere liknende situasjoner.

For enkelte kan unngåelsesatferd føre til at man unngår å gjøre ting som egentlig er viktige for en; delta i sosiale tilstelninger, reise, være sammen med venner og familie, gå på skole eller jobb. Det er når angsten forstyrrer ens vanlige funksjon, at man er i behov av hjelp og behandling.