Det store spørsmålet. Hvordan vil du dø?

Dette er blant livets viktigste samtaler, kanskje få det gjort først som sist. Mange pasienter vil snakke med legen om hvilken hjelp de ønsker når de er døende. Hvis man ikke tar opp temaet, så kan man det være for sent å si fra.

Ville du likt å snakke med legen om hvilken behandling du ønsker og ikke ønsker, i tilfelle du skulle bli for dårlig til å si fra selv? 8 av 10 geriatriske pasienter ønsker å snakke om hvilken behandling de ønsker og ikke ønsker hvis de skulle være døende, men svært få får det.

Det viser resultatene i en studie som Pål Friis og Reidun Førde har publisert i Tidsskrift for Den norske legeforening. De har undersøkt om pasientene ønsker samtaler om ønsker om behandling ved livets slutt, hvordan de opplever dem, og hva de vil snakke om. 58 eldre pasienter ved en geriatrisk sengepost ved Sørlandet sykehus i Kristiansand inngikk i studien.

Viktige spørsmål som kan være for sent å få svar på

– Leger er ofte i tvil om hva vi skal gjøre når pasienten ikke lenger kan være med å diskutere beslutninger. Ofte forsøker vi å finne ut hva vi tror pasienten ville ønsket ved hjelp av pårørende. Et tydelig ønske ville sikret bedre at pasienter ble behandlet slik de ønsker det, mener overlege i geriatri Pål Friis.

Friis forteller at en del av pasientene hadde helt klare beskjeder å gi: «Jeg vil ikke i respirator», «Jeg vil ikke opereres flere ganger», «Jeg vil ikke ha cellegift».

– Andre har beskjeder som «Jeg er 92 år, og det er ikke viktig for meg å leve lenge, men å ha det godt så lenge jeg er her.» Mange tenker på situasjonen med å være pleietrengende og dement, og sier «Hvis jeg blir så dement at jeg ikke kjenner mine egne igjen, så er ikke livsforlengende behandling av verdi for meg.», forteller Friis.

Pasientene positive til å snakke med legen om døden

– Jeg syns det viktigste er at slike samtaler ble veldig godt mottatt. Dette var temaer svært mange syns det var viktig å snakke om.  Pasientene hadde også viktige beskjeder å gi om hvordan de ønsket det skulle være når de fikk informasjon og når det skulle tas beslutninger.

Alle ville ta beslutninger sammen med legen, forklarer Friis. Men det er litt forskjellig om de også ønsker å ha med familien.

– Pasientene var særlig opptatt av hvordan beslutninger om dem skulle skje. Det var ingen som ville at legen skulle bestemme for dem. Og så hadde de nokså klare meninger om familien: de fleste ville ha med noen i familien hvis de skulle få en viktig beskjed eller diskutere noe viktig i forhold til behandling. Men noen var veldig klare på at de ikke ville ha familien med, sier Friis.

Hvorfor blir ikke temaet tatt opp?

Forskerne tror at årsakene kan være flere.

– Legen vegrer seg. Man finner ikke noen god anledning og da tror man det blir støtende. Pasientene vegrer seg. I vår studie hadde svært mange planlagt arv og begravelse. Men dette temaet hadde de ikke tatt opp i familien.

Friis er derimot klar på at dette ble oppfattet som en meningsfull samtale.

– Det virket som det var så kjærkomment å få snakket om disse tingene. For veldig mange var dette en anledning til å snakke om noe som var viktig og som lå dem på hjertet, og det er tydelig at dette er ikke noe de nødvendigvis tar opp med familien. Så hvis ikke helsevesenet tar initiativ til det, blir det kanskje ikke snakket om.

Når skal man spørre om døden?

Forhåndssamtaler er samtaler med pasienter om fremtidig behandling slik at pasientens ønsker er kjent hvis beslutningsevnen skulle gå tapt. Mange leger frykter at slike samtaler er belastende for pasientene.

I ulike studier er det forskjellige forslag til når spørsmålet om man ønsker gjenopplivning skal stilles. I denne studien har man ikke egentlig en anledning, og det viser seg at det likevel var godt mottatt.

– Det kan være at en ikke skal vente til anledningen byr seg, men bare spørre, foreslår Friis

Fastlegene kan for legge det inn i rutinen i kontrollen av alle sine gamle pasienter. Man kan spørre: Mange eldre mennesker har tanker om behandling mot livets slutt som de ønsker å diskutere med legen sin. Er det noe du har behov for?

Les hele studien i Tidsskrift for Den norske legeforening.