Å lete etter svar – før man dømmer

Hvilken rett eller grunn har jeg til å dømme eller ha fordommer mot mennesker som skylder på sine ytre omstendigheter? Sykepleier Kaja Flatøy skriver om et møte med en av byens rusmisbrukere.

Jeg hadde en utrolig fin prat med en av byens rusmisbrukere her en dag. Han lever som tung misbruker i perioder og andre perioder fungerer han veldig godt i deltidsjobb og i samfunnet. Spurte ham hva det var som førte til at han ramlet utpå igjen og igjen – om han så noe mønster i det?

Han svarte da at han ikke trodde det var spesielle ting som førte til at han ramlet utpå, men at han bare var impulsiv og gjorde dårlige valg innimellom, og at disse valgene førte med seg en livsstil som rusmisbruker som han egentlig ikke ville ha.

Svaret overrasket meg veldig, og grunnen til at svaret overrasket meg, overrasket meg enda mer!

Fordomsfrie meg?

Jeg trodde nemlig jeg var ganske fri for fordommer, også mot rusmisbrukere. Det slo meg at jeg ofte forventer at rusmisbrukere skal forklare sine ”tilbakefall” til misbruket med at kommunen ikke har gitt den hjelpen de trengte, at NAV ikke fungerer som det skal eller at noen sviktet eller såret.

Jeg har kanskje sett på det som å skyve ansvaret over på noe eller noen, som en unnskyldning for å ta de valg som blir tatt. Men kanskje er det ikke sånn det oppleves? Kanskje er det sånn at man har lett utenfor seg selv etter forklaringer på at en har det kjipt og tror en trenger å finne noe utenfor seg selv for å fikse det, døyve det, få bort følelsen, føle noe annet, for en stund?

Søken etter den ytre årsaken

Det slo meg at også jeg har gjort dette mye… Lett utenfor meg selv for å finne forklaring på hvorfor jeg føler det sånn eller slik. Jeg ble gretten fordi barna ikke ville høre etter det jeg sa. Følte meg mislykket når jeg sammenlignet meg med noen andre som hadde det sånn som jeg ønsket å ha det. Jeg ble lei meg fordi kjæresten sa noe, eller ikke sa noe jeg ville han skulle si.

Faktisk har jeg hatt for vane i mange år å lete etter årsaken utenfor meg selv, dersom jeg følte meg trist, eller utenfor, eller lei eller glad, for den saks skyld.

Og jeg har lett så lenge at jeg alltid har funnet en årsak, for det finner man om en leter lenge nok. Grunnen til at jeg har lett etter årsaken, har kanskje vært et forsøk på å finne noe som jeg kunne fikse, eller som noen andre kunne fikse, for at jeg skulle ha det bedre.

Å leve med konsekvensene av sine valg

Så hvilken rett eller grunn har jeg til å dømme eller ha fordommer mot mennesker som skylder på sine ytre omstendigheter? Forskjellen er bare at for min del har det ikke fått så store konsekvenser, jeg har alltid hatt kort vei tilbake til det livet jeg ville leve.

Å leve med et rusmisbruk fører med seg mange konsekvenser som gjør veien tilbake mye lengre, og som føles mye tøffere å gå. Det som fascinerte meg med denne mannen jeg snakket med, var at han hadde sett noe utrolig viktig; han hadde sett at årsaken til at han foretok de valg han gjorde, ikke fantes noe sted utenfor ham selv.

Dersom årsaken ikke finnes noe sted utenfra, har en jo mulighet til å leve mer uavhengig av de ytre omstendighetene. For meg ga dette en følelse av trygghet. Trygghet på at det er jeg som lever mitt eget liv, jeg er ikke et offer for det som skjer rundt meg, selv ikke når det føles slik noen ganger…

Det er ikke så farlig eller ubehagelig å ha en dårlig dag, så lenge en ikke setter himmel og jord i bevegelse for å prøve å endre det. Da kan man akseptere de dårlige dagene og være takknemlig for de gode dagene.